Michael Wesch vs Neil Selwyn,

I dag skriver vi 19. april. Jeg er i ferd med å gi meg ut på ei obligatorisk oppgave som egentlig skulle ha vært datert tidlig i januar. Jeg gjør et forsøk nå, og må innrømme at det pedagogisk sett hadde vært best å reflektere i januar, og så ta igjen tankene en har gjort seg i april når en forhåpentligvis har utviklet seg og erfart mer om innholdet i disse artiklene. Jeg må reflektere nå, men tror at jeg likevel klarer å sammenligne disse karene ganske godt.

Michael Wesch hevder i sin atikkel "Anti-teaching: Confronting the crisis of sigificance" fra 2008 at tradisjonell undervisning er gammeldags og bør endres. Det er ikke mulig at en person skal fortelle andre hva som er sanninga i verden. Elevene må stille spørsmålene selv. Ønsketenkningen er at et spørsmål skal følge et annet spørsmål. Da vil en selv klare å få de svarene en ønsker og trenger.

Hvordan skal elevene få mulighet til å stille spørsmål. I vanlig klasseromssituasjon er det i dag også noen som stiller spørsmål. Som lærer blir en glad når en hører at elevene reflekterer og gjør seg sine egne tanker. Problemet er at det er lite rom for spørsmål og det er slett ikke alle som tør å stille et spørsmål de har. Kanskje har de ikke noe spørsmål i det hele tatt. Wesch ønsker at vi skal bygge en skole som gjør at elevene tør å stille spørsmål. De kan på egenhånd komme fram til kompetanse som er nyttig for dem og som de kan bruke til å lage nye spørsmål. For å klare dette kan de bruke digtale verktøy for å lage, dele og reflektere over det de gjør.

Neil Selwyn, London, påpeker i sin artikkel "Web 2.0 applications as alternative environments for informal learning - a critical reviw" at sosial webb er bra, men vi må være svært kritiske til hvordan vi bruker den. Vi ønsker ikke at elevene skal tøyse bort tiden med mer eller mindre unødvendige vendinger som ikke er satt inn i noen sammenheng. I tillegg så er det også viktig å ta hensyn til lover for publisering. I en arbeidsprosess der en bruker nettet som aktivt verktøy må en lære elevene nettvett og stille krav til hva de kan gjøre og ikke kan gjøre.

Min egen konklusjon støtter nok både Wesch og Selwyn, men jeg går mest mot Wesch. I det samfunnet vi lever i, må vi lære elevene om de mulighetene de har på nett. Den sosiale weben er en del av dette og må gå inn som en naturlig del av arbeidet. Det er vanskelig å unngå at noe tid går med til "tull og tøys", men vi har vel litt "tull og tøys" i skolen i dag også. I årene som kommer vil lærerne bestemme mye av det som skjer. En lærer med solid kompetanse og erfaring kan lose elevene gjennom alle mulighetene, mens en annen kan villede mer enn å lære. Wesch hevder at gammeldagse undervisningmåter er ut. En skal være forsiktig med å hevde at noe ikke kan brukes mer, men jeg er tilhenger av å ta med noe av det gamle og bruke det sammen med de nye verktøya. Som lærer vet jeg at det er viktig å stille spørsmål, og at et spørsmål kan dukke opp i alle sammenhenger og når du minst venter det. Utfordringene er mange, men ikke uoverkommelige. Sosial web er kommet for å bli, og skolen må bruke mulighetene som dukker opp, for å vise de unge at de faktisk kan bruke den sosiale weben til noe annet enn bare å prate med venner og andre om det som skjer i løpet av en hverdag.

Kilde:
Wesch, Michael, "Anti- teaching: Confronting the crisis of significance", 2008

Selwyn, Neil, "Web 2.0 applications as alternative environments for informal learning - a critical revew",

http://www.youtube.com/user/mwesch